“Så underlig det er å stå og fryse i måneskinnets ensomhet en kveld og kjenne kulden fra det døde lyset og være levende allikevel”.

Inger Hagerup.

Månen her utenfor viduene mine sendte lange, lyse månestråler inn til meg.  Som en sol lyste den opp nattehimmelen, og fylte sjelens rom med lys og glede.  Jeg lot meg lokke av dens magiske skinn, tok støvlene på og vandret ut i natten. Glemt var redselen for mørket og ensomheten - månen var min følgesvenn. Lett gikk skrittene mot stranda, der månen forsølvet sjøen. Ingen vind, bare lyden av bølgene mot land og mine egne skritt i sanden. Alene, men allikevel ikke alene. Alene, men med en god følelse av fellesskap. Fellesskap med noe eller noen der ute i verden som kanskje nettopp i natt ser på den samme månen som jeg gjør. Hjertet slår rolig, hodet tømmes for strevsomme tanker og bekymringer. Jeg kjenner at jeg lever  - her og nå. Kjenner hvor godt det er å bare være… Frisk natteluft på stranda med månen som følgesvenn fyller meg med mye varm glede. En glede jeg bærer med meg helt hjem.  Jeg tar månegledevarmen med meg under dyna og drømmer gode drømmer…..

 

 

 

 

 

 

 

 

          

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   God natt. Sov godt :-)