En tur ut en marsdag kan inneholde flere årstider på en dag. Om morgenen er det kuldegrader,isen knaser under føttene og sola prøver å liste seg over horisonten mens kulda biter i ansiktet. Utpå formiddagen varmer sola godt, gir fregner på nesa, og isen tines og lager vanndammer og slapseføre. Kveldstimene legger kuldekappa på igjen og vanndammene blir igjen til skøyteis. Kamera er en trofast følgesvenn, og er med i veska på bytur, i sekken på natur og i lomma på en ettermiddagstur i nabolaget. Det er godt å feste øyeblikk og gode opplevelser til minnebrikka på kamera, slik at mine egne minner forsterkes. Et kamerabilde kan gi meg utallige egne minnebilder i hodet… utrolig hvordan hjernens egen “minnebrikke” lagrer og viser bilder…
Jeg har vært på hverdagsvandring i nabolaget. Båthavna er fremdeles islagt…
…og båtpussen har så vidt startet. Ennå må disse seilbåtene vente på vår og varme før de får sjøvann under kjølen og vind i seilene igjen.
Ventetida kan nok bli lang, og utålmodige seilbåter må nøye seg med en speilbilde-seilas i nærmeste vannpytt.
Snøen smelter dag for dag. Veiene blir bare, plener og jorder titter fram igjen, det sildrer og drypper fra takrenna, og snøklokkene står i knopp i husveggen. Men ikke alt som dukker opp når snøen smelter er like velkomment….
Mon tro hva denne hundeeieren en gang tenkte da han/hun slang hundeposen ut i veikanten? Altså her er greia: Hundebæsj i en pose forsvinner ikke av seg selv. Den må kastes i søpla et sted og fraktes deretter bort for destruksjon… ;-) Mens hundebæsj “naturell” uten innpakning derimot, blir mer å forstå som gjødsel, fordi den “destruerer”seg selv. ;-) Skulle miljøtanken følges her er det bedre å “spre” hundebæsjen i veikanten som gjødsel enn å la den bli en langvarig miljøforurensning innpakket i plast. Eller….? Og for all del, jeg mener ikke at hundeeiere kan la sine elskede firbente venners etterlatenskaper bare ligge igjen på fortau, gangveier og veikanter til sjenanse for andre! Nei, de får ta møkka med seg, og kaste den i søpla…… og ikke i postkassen til nærmeste hus (slik en artikkel i dagens avis kunne fortelle.) Vel, nok om den saken..
Min hverdagsvandring gikk videre i Tønsberg på fotojakt, i Nordbyen. Her er trange smug, lite biler og gamle hus langs vannet. Men Tønsbergs mest traffikerte hovedgate lurer i bakgrunnen med sin støy og eksos.
Velkommen til Nordbyen :-)
Tenk å kunne bo slik midt i byen! Med egen strandlinje og båthus… og 2 minutters gangavstand til sentrum..
By-idyll. Det røde huset til høyre i bildet er Bentegården, Tønsbergs eldste hus.
Velkommen inn :-) Flotte inngangsdører og postkasser.
Trangt smug ned mot vannet.
Kunne nesten vært i gamle dager dette…
Men noe nymotens greier er det på veggen her…
Det er ikke en takrenne eller et fritt avløp fra toalettet. Ikke er det en ropert for å få kontat med noen i andre etasje heller. Og nei, det er ikke et periskop for å smugtitte på frua på toalettet. Derimot er det en del av den nye brannsikringen av gammel trehusbebyggelse i Tønsberg. Her kan brannvesenet koble på brannslangen og starte slukkearbeidet raskt.
Et stilleben i en av byens kjellervinduer…
…og en kjellernedgang litt utenom det vanlige.
Gjennom domkirkens bueganger har mange vandret, både til hverdag og til fest, i sorg og i glede. Utenfor porten venter verden…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar