søndag, februar 27, 2011

Vikingskipsbyggere

Jeg er med som frivillig i byggingen av en fullskalakopi av Osebergskipet, og sist tirsdag  skulle vi kløyve en kjempestokk ved hjelp av trekiler, treslegge og muskelkraft…

IMG_1905IMG_1906

Her er det sjefen sjøl, Geir, som svinger slegga. Oddleiv ordner kiler. Lars står på stokken og slår på kilene der innimellom. Tormod har en pause fra sleggasvinging.

IMG_1904  IMG_1907 IMG_1909

Her er det samarbeid og diskusjon om settingen av kiler. Lars holder visst overoppsyn med det hele, mens Tormod slår i noen nye kiler.

IMG_1908

Lars og Oddleiv jobber fast på prosjektet. I bakgrunnen kan du se Scanrope (industribedrift i Tønsberg), og det er flott at prosjektet har fått lov til å holde til på Lindahlplan, rett nedenfor Quality Oseberg Hotell. Vi er likesom blitt en del av bybildet, og mange stikker bortom for å se hvordan prosjektet utvikler seg. Kjølen er nå strukket, og planen er at skipet skal være ferdig i løpet av 2011.

Hva den store stokken skal bli til når den er kløyvd? Den skal bli til bordganger på skipet. Men først gjenstår det en del arbeid med øks for å få fine, flate bordganger. Så det er nok å gjøre ennå…..

Lyst til å lese mer? http://www.osebergvikingskip.no

Gleder meg til tirsdag og ny osebergjobb:-)

navneskilt

Opptur til fjells :-)

fjellet1

Soloppgang gjennom rimet vindusrute på setra. Å våkne til 25 blå, kalde grader gjør liksom ingenting når utsikten er som denne. Men det koster litt å manne seg opp til dagens første tur over tunet til utedoen….. Godt at det er varmt og deilig inne.

fjellet2

Utsikten er upåklagelig i godt vær. Deilig å hvile blikket på fjellene i det fjerne mens sola står opp.

fjellet4

Setra i soloppgangslys. Selet, annekset og låven i bakgrunnen. her er det godt å være! I løpet av natten hadde haren hoppet på veien og på gangstien over tunet.

fjellet7

Kulda slapp litt taket utover dagen, og det ble skitur i flotte løyper. Jeg husker da det var andre tider: Da jeg var liten måtte vi tråkke løypene selv, for vi var alltid blant de første ut på tur om morgenen. Så fort nitimen var over, var det smøring av ski og pakking av sekk. Etterhvert ble det kjørt opp løype med snøscooter. Ren luksus den gang, men ingeting i forhold til dagens løyper… I dag er liksom avstandene blitt mindre også. Plutselig er jeg ved varden, hvilebekken eller på åsen; steder som var rene milepæler å nå før. Rart det der, hvordan avstandbegrepet forandrer seg fra barn til voksen. Bakkene er visst ikke like mange, like bratte eller lange som før helller…. og det er litt skuffende når det gjelder nedoverbakker…

fjellet15

På Høgåsen er det kjempeutsikt i det klare vinterværet. Valget står mellom å gå langtur eller vende nesa hjemover. Denne dagen gikk jeg en lengre runde for været var helt fantastisk flott.Utsikten nytes før videre ferd. fjellet12

Utsikt mot Rondane,

fjellet14

..og mot Jotunheimen.

fjellet6

Tilbake på setra er det fremdeles rim på vinduene, mens jeg ser ut på tunet med annekset og låven. Vi spiste mye god mat, strikket og sydde litt og spilte masse brettspill…. sånn som  det skal være når man er på hytta:-)

fjellet9

Ojsann. Hvem slokket lyset? Hvor ble det av den blå himmelen? Vel, dette er månen på nattehimmelen. de første nettene hadde vi måneskinn, og vi kunne gå over tunet uten lommelykt. Månen lyste så  sterkt at vi kastet skygge på snøen.

fjellet10 

Innekos i kulda med stearinlys og god fyr i ovnen.

fjellet18

Morgenstemning over setergrenda. Gode minnebilder å ta med seg hjem, sammen med ønsket om en snarlig gjenvisitt.

navneskilt

søndag, februar 06, 2011

Mange varme tanker….

Jeg sender mange gode, varme tanker til storesøstern min i kveld. Hun ligger på sykehuset og venter på en operasjon. Jeg håper tankene mine når henne, og at hun i morgen kan kjenne at jeg er med henne :-)

Så en sommerlig blomst jeg sender henne og tenner et lys som skal brenne til hun kommer trygt hjem igjen :-)

IMG_1208

Stor klem til verdens beste søster fra meg.navneskilt

torsdag, februar 03, 2011

ovrskrift

Her har det kommet regn de siste dagene, og det er perfekte forhold for “is-seiling”. Hver morgen på vei til (eller fra)bussen legger jeg ut på en farefull seilas med jakka som seil, lua som topplanterne og armene aktivt jobbende som stabilisatorer. Sånn kunne det kanskje ha vært….. hvis jeg ikke hadde brodder. Noen sier at brodder bare er for “gamle damer”. Men jeg vil si at det  ligger en liten sadistisk tilfredsstillelse i det å vandre raskt, selvsikkert og støtt  forbi ungdommer som stavrer seg bortover langs brøytekanten mens de febrilsk prøver å holde seg på beina. Hvem er det da som ser “gammel” ut? Ikke jeg iallefall :-)

I dag har jeg vandret to turer i nærområde, og da kom jeg over denne her:

solbrilleis                                                                                   Ser du hva det er? Det er et glass fra en brille som ligger på isen midt i veien. Og hva skjer med meg,da? Hmm, fantasisen løper løpsk og en historie tar form på mitt indre lerret: Nedover bakken en morgen kommer en pent antrukket, distingvert  herremann, med laptop i stresskofferten og mobiltelefon i handa. Han prater med kontoret. Allerede før han er der, er de første avtalene for dagen lagt og viktige beslutninger tatt.  Midtveis i bakken oppdager han at bussen allerede kommer nede på hovedveien. Han lirer av seg noen mindre pene gloser over bilen som ikke ville starte, og vet han må løpe hvis han skal rekke bussen. Også på dette føre, da… tenker han. Det får briste eller bære…. Før han vet ordet av det snus hele verden på hodet….. Beina henger et øyeblikk i løse lufta, armene fekter febrilsk, mobiltelefonen flyr til skogs. Grepet rundt stresskofferten glipper, og den sklir nedover bakken mot bussholdeplassen, der den krasjer i den harde brøytekanten. Innholdet spres utover veikanten.  Han treffer isen med hodet først.  De elegante Ray Ban solbrillene smadres  i stykker. Brilleglassene seiler hver sin vei nedover isen. Han kjenner en intens smerte bre seg i hodet og nedover i ryggen. Han gisper der han ligger, omtåket. “Hvordan gikk det?” hører han en vennlig og bekymret stemme si et sted over ham. Øynene går i kryss. Han prøver å fokusere blikket i retning av der stemmen kom fra. Han må blunke et par ganger… Spiller øynene ham et ekkelt puss? Jeg må ha slått meg mer enn jeg først trodde, tenker han. Er det virkelig….? Kan det være ?!!…  Det ser da ut til å være enkefru Andersen… Men… det kan ikke være mulig! tenker han. Hun må da minst være nitti år nå!  “Næmmen, herr Gabrielsen. Hvordan gikk det med dem?” spør enekfruen igjen. Hun bøyer seg ned og hjelper ham opp i sittende stilling. Han tar hendene til hodet. Svimmelheten og kvalmen velter opp i ham. Han synker sammen på isen, mens han får med seg bruddstykker av en samtale:” …fall på isen… hjernsrystelse… bevisstløs… ambulanse, ja…, blir her..” Det neste han husker er at han løftes inn i ambulansen på båre, og en vennlig stemme som sier: “Dette kommer til å gå bra”.  Han forsøker å vri på hodet for å se om det virkelig var enkefru Andersen han hadde sett tidligere. Joda, han ser henne der borte ved veikanten. Hun står der så rett og strak som en nitti år gammel enkefrue kan, og snakker med ingen ringere enn hans kone! Hva er det de snakker om?…Det siste han hører før ambulansen lukker dørene er  enkefru Andersens stemme…: “.. veldig glatt…bussen… løpe… på dette føre….. og tenk…. uten brodder, da….”

Snipp, snapp, snute…. utrolig hvilken historie det kan bli av noe jeg fant ute…

 

Dagens naturbilder ble vinter og vår:

våris

Når varmegrader og regn har meldt seg, smelter snøen og det dukker opp vårlige, små bekker i veibakkene. En fargerik barnål ble garnityr på kanten av bekken.

Nede ved sjøen smelter isen på vannet:

brygga

(Og forrresten, bildet er tatt i dag, selv om jeg har merket det med 2010……)

Kanskje det snart er tid for båttur i stedet for skitur?  En ting er sikkert iallfall: Turer blir det flere av :- )

Smilefjesnavneskilt