Her har det kommet regn de siste dagene, og det er perfekte forhold for “is-seiling”. Hver morgen på vei til (eller fra)bussen legger jeg ut på en farefull seilas med jakka som seil, lua som topplanterne og armene aktivt jobbende som stabilisatorer. Sånn kunne det kanskje ha vært….. hvis jeg ikke hadde brodder. Noen sier at brodder bare er for “gamle damer”. Men jeg vil si at det  ligger en liten sadistisk tilfredsstillelse i det å vandre raskt, selvsikkert og støtt  forbi ungdommer som stavrer seg bortover langs brøytekanten mens de febrilsk prøver å holde seg på beina. Hvem er det da som ser “gammel” ut? Ikke jeg iallefall :-)

I dag har jeg vandret to turer i nærområde, og da kom jeg over denne her:

                                                                                   Ser du hva det er? Det er et glass fra en brille som ligger på isen midt i veien. Og hva skjer med meg,da? Hmm, fantasisen løper løpsk og en historie tar form på mitt indre lerret: Nedover bakken en morgen kommer en pent antrukket, distingvert  herremann, med laptop i stresskofferten og mobiltelefon i handa. Han prater med kontoret. Allerede før han er der, er de første avtalene for dagen lagt og viktige beslutninger tatt.  Midtveis i bakken oppdager han at bussen allerede kommer nede på hovedveien. Han lirer av seg noen mindre pene gloser over bilen som ikke ville starte, og vet han må løpe hvis han skal rekke bussen. Også på dette føre, da… tenker han. Det får briste eller bære…. Før han vet ordet av det snus hele verden på hodet….. Beina henger et øyeblikk i løse lufta, armene fekter febrilsk, mobiltelefonen flyr til skogs. Grepet rundt stresskofferten glipper, og den sklir nedover bakken mot bussholdeplassen, der den krasjer i den harde brøytekanten. Innholdet spres utover veikanten.  Han treffer isen med hodet først.  De elegante Ray Ban solbrillene smadres  i stykker. Brilleglassene seiler hver sin vei nedover isen. Han kjenner en intens smerte bre seg i hodet og nedover i ryggen. Han gisper der han ligger, omtåket. “Hvordan gikk det?” hører han en vennlig og bekymret stemme si et sted over ham. Øynene går i kryss. Han prøver å fokusere blikket i retning av der stemmen kom fra. Han må blunke et par ganger… Spiller øynene ham et ekkelt puss? Jeg må ha slått meg mer enn jeg først trodde, tenker han. Er det virkelig….? Kan det være ?!!…  Det ser da ut til å være enkefru Andersen… Men… det kan ikke være mulig! tenker han. Hun må da minst være nitti år nå!  “Næmmen, herr Gabrielsen. Hvordan gikk det med dem?” spør enekfruen igjen. Hun bøyer seg ned og hjelper ham opp i sittende stilling. Han tar hendene til hodet. Svimmelheten og kvalmen velter opp i ham. Han synker sammen på isen, mens han får med seg bruddstykker av en samtale:” …fall på isen… hjernsrystelse… bevisstløs… ambulanse, ja…, blir her..” Det neste han husker er at han løftes inn i ambulansen på båre, og en vennlig stemme som sier: “Dette kommer til å gå bra”.  Han forsøker å vri på hodet for å se om det virkelig var enkefru Andersen han hadde sett tidligere. Joda, han ser henne der borte ved veikanten. Hun står der så rett og strak som en nitti år gammel enkefrue kan, og snakker med ingen ringere enn hans kone! Hva er det de snakker om?…Det siste han hører før ambulansen lukker dørene er  enkefru Andersens stemme…: “.. veldig glatt…bussen… løpe… på dette føre….. og tenk…. uten brodder, da….”

Snipp, snapp, snute…. utrolig hvilken historie det kan bli av noe jeg fant ute…

 

Dagens naturbilder ble vinter og vår:

Når varmegrader og regn har meldt seg, smelter snøen og det dukker opp vårlige, små bekker i veibakkene. En fargerik barnål ble garnityr på kanten av bekken.

Nede ved sjøen smelter isen på vannet:

‘

(Og forrresten, bildet er tatt i dag, selv om jeg har merket det med 2010……)

Kanskje det snart er tid for båttur i stedet for skitur?  En ting er sikkert iallfall: Turer blir det flere av :- )