Jeg tok med meg kamera på tur for å fange inn høstdagen.
Litt lett tåke og fuktig vær skapte fine stemninger. Fargene i naturen har skiftet fra de skarpe høstfargene til alle mulige nyanser av brunt.
Jeg behøvde ikke gå langt etter motivene. Bladet på bildet henger på morelltreet i hagen. Det er kanskje sånne nære ting som vi lett overser i hverdagen. Derfor er det så godt å ta en tur med kamera i hånda og fange inn naturen og omgivelsene akkurat i øyeblikket. Og oppdage at høsthimmelen også kan være herlig blå!
En liten kollasje av høstens motiver med høst-tåken liggende over jordene her ute. Noen tørre, visne planter blir rene kunstverk i alle sine brune nyanser omgitt av tåkens grå dyneteppe.
Et teppe av brune høstblader lå i oppkjørselen, et flott lappeteppe i brungrå nyanser. Rart jeg ikke har lagt merke til dem før... De lå der så flott uten at jeg har sett dem.
Blader er i grunnen ganske fine med sine bølgete former og alle de ulike nyansene i dem. Nervetrådene i bladet bærer vitnesbyrd om et helt liv... Fra lysegrønne museører om våren, til grønne, så mørkere grønne blader om sommeren, før høstens sprakende fargeprakt overtar i bladets liv. Og så på senhøsten ender bladet livet som brunt, nedfalt løv i min oppkjørsel. Er det ikke ganske utrolig,da?
De siste dagers frostnetter har lagt en iskappe på berget ute i min hage. Et blad ligger fast frosset i isen. Nesten så det er støpt ned i den fineste krystall...
Ser nesten ut som noen har satt bladet rett ned i isen. Naturen er en god kunstner med utallige og mangfoldige kunstverk.
Noen blader ble helt dekket av iskappen; fullstendig innstøpt i islaget. Bladets intense høstfarge nesten lyste i mot meg gjennom isen.
Et blad støpt inn i is fylt med luftbobler. Ser nesten ut som bladet svever i klart vann i en sjø.
De visne restene av sommerens stolte tistler er blitt pinnsvinaktige nåleputer på brune stilker. Og litt av stoltheten har de da bevart...
Gresset som i sommer lyste grønt fra grøftekanten, har fått ny høstdrakt på, i lysebrune og beige toner. Og ser du riktig nøye etter, kan du se at det fremdeles er grønne, friske skudd innimellom. Kanskje slik vi alle har det innimellom; er livet litt tøft og motbakken bratt er det alltid en kime av håp der framme et sted...
Oktoberrosa er ikke lenger rosa, men redusert til en vissenbeige, bladkrøllete blomst i matt novembersilke. Og natteduggen henger som krystallperler på rosens silkehud.
Men ikke alle rosene lar seg så lett knekke av nattfrost og kuldegrader. En ny liten knopp i klart rosa er i ferd med å springe ut i all sin prakt. Mon tro den rekker det før vinteren setter inn for alvor? Krystallperler av vann pryder rosenknoppen i all sin praktfullhet denne kalde høstdagen.
Novemberettermiddag med tåke over jordene og solen tittende fram bak skyer over Høgås. Nesten noe mytisk eller religiøst over det lyset som skinner over åsen?
Grøftekantens gress ble som gull mot høstmørke, nypløyde jorder. Over svever den sølvskimrende høsttåken som et slør før skogen trer frem som en mørk skygge i bakgrunnen. et av naturens egne malerier...Etter denne dagen på tur med kamera,har jeg funnet ut at enhver årstid har sin egen sjarm, om den er lys, ung og grønn eller tåkete, dunkel og gammelbrun. Det gjelder bare å ha øynene med seg og se det store i alt det lille som omgir oss.Kanskje har jeg greid å inspirere deg til å ta en høsttur ut i naturen i nærheten av der du bor. Og husk, turen behøver ikke være lang, motivene ligger nærmere enn du tror.God tur videre :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar