Vårlig vinter eller vinterlig vår?

Jeg har ikke vært aktiv på bloggfronten på en stund nå. Det går litt opp og ned med bloggingen, akkurat som livet mitt til tider gjør det samme.
Når tilværelsen blir for tøff prøver jeg å fylle tiden med så mange gode opplevelser jeg kan både sanselig, kroppslig og sjelelig. Og greier jeg det ikke selv, er jeg så heldig å ha flere gode støttespillere som kan dra meg opp og ut. Noe av det beste jeg vet i livet er å tilbringe tid på setra foreldrene mine bygsler sør i Ringebufjellet. Her kan jeg finne roen uten for mange forstyrrende, bråkete og stressende elementer. Her kan jeg bare være til, og virkelig kjenne at jeg lever og ånder fremdeles... Der oppe på fjellet til alle årstider og værskiftninger blir jeg overveldet av tilværelsens storslagenhet og hvor dyrebart det livet vi har egentlig er.
Det er nesten så jeg føler meg bergtatt og mister pusten når dette skuet møter meg når vi kommer til seters. Sola dykker ned bak fjellene og himmelen tar akvarellfargene på. Også all den fantastiske snøen :-) Jeg elsker snø!!Og så kommer månen opp over horisonten...

...og farger hele verden blå.
Slike blå månelyse kvelder og netter kan jeg bare finne her oppe på setra. For en mørkredd sjel som meg er det godt å oppleve at natta aldri blir mørk og svart. Det er ganske rart og utrolig å oppleve at jeg kaster skygge over snødekket selv midt på natta!
En overskyet kveld viste fjøsnissen seg på tunet. Eller...? Neida, denne lyktemannen er pappa på vei over tunet siste tur før leggetid. Godt lys har han tatt med seg for å finne fram.
Sola står opp og farger fjelltoppene i gullskimmer. Det lover godt for dagen som kommer...
...og når sola står opp i øst er skiene allerede klare og venter på dagens tur.
Så er det bare å legge i vei på nysmurte ski mot nærmeste topp. På Høgåsen viser skiltene hvor løypene går videre. Hvilken løype skal jeg velge? Hvor langt skal jeg gå i dag, mon tro? Allerførst vil jeg nyte utsikten fra Høgåsen og minnes mange fine turer innover viddene. Og også den gangen vi ble overrasket av snøstorm her oppe på åsen, og så vidt fant veien hjem igjen (iallefall virket det slik den gang da jeg var liten...)
Fjellet der borte i det fjerne heter Kvien og er ca 1300 moh. Å gå til Kvien er den lengste toppturen vi kan ta når været er på sitt beste. Det er nesten noe magisk over denne toppen. Kanskje fordi det er så sjelden vi har anledning til å gå dit på ski? Eller fordi det var en milepæl når vi hadde gått på ski til Kvien for første gang? Vi hadde eldre fettere og det var liksom en konkurranse om hvor gamle/unge vi var når vi hadde besteget Kvien vinterstid for første gang. Eller fordi jeg husker den fantastiske følelsen når vi slitne entret toppen og kunne skrive oss inn i boka som lå i varden der oppe? Og la alle vite at vi hadde greid det! Og sist men ikke minst, tenk den gode følelse vi hadde når vi så setra igjen en gang utpå ettermiddagen og visste at nå var vi endelig snart hjemme igjen! Og gjett om vi var møre og slitne om kvelden! Ikke mye ungemas for foreldrene våre da, nei.
Utsikten mot Rondane fra Høgåsen hvor jeg står, er bare helt fantastisk! Som tatt rett ut av et eventyr med blåne bak blåne. Jeg kan stå her og drømme om turer i Rondane, og om en gang å kanskje ta fatt på turen fra Rondane til Lillehammer langs Trollløypa som går rett innenfor Høgåsen. Tja, hvem vet....
Hvis du vil vite mer om løypenett og info om Tann seter kan du følge linken her.
Om kvelden står selv skiene slitne igjen i måneskinnet...
Månen ønsker natta velkommen ved porten.
Kanskje jeg vil drømme om villreinsflokken vi har sett innpå vidda? Et gevir fra en villrein henger på veggen til annekset.
En ny dag gryr utenfor mitt vindu i annekset...
...og jeg ser ned på hovedveien og bilene som står parkert der. Nå er det brøytet vei helt opp til porten vår, og det er bare å bære bagasjen de få metrene inn i "hytta". det var andre tider da jeg var liten, og helt opp til for et par år siden. Da parkerte vi der nede hvor bilene står i dag, og så måtte vi gå på ski og bære bagasjen over jordet du ser i forgrunnen. En strabasiøs affære med mange turer opp med tung bagasje og matvarer, kanskje på bakglatte ski og med lommelykt i vintermørket. Tenk hvilken luksus det er å kjøre bagasjen nesten helt til døra, da!
Denne morgenen kan jeg se ut på så mye snø rett utenfor svalgangen på annekset. Herlig! Men brrr, hvor kaldt det er i på rommet mitt om morgenen...
Da hjelper det godt når jeg får fyr i ovnen og varmen etterhvert brer seg i rommet. Oppå ovnen står en kjele med vann og varmer vann til morgenvasken. Men først en tur til under dyna med en god bok mens jeg venter på at rommet skal bli behagelig varmt.
Etter morgenstellet er det frokost inne i selet med god mat og flott utsikt. Rundt bordet legges planer for en ny dag med nye skiturer og forhåpentligvis en tur i solveggen med en god bok også. En klar blå himmel og noen lette, fargerike skyer lover godt for dagen som kommer. Og skitur ble det også denne dagen, mens det neste dag ble aketur med gammel trekjelke nedover bakkene fra setra. Det gikk unna i svingene, hit og dit fordi vi ikke helt hadde styring på hvor ferden gikk. Men øvelse gjør mester og etterhvert skjønte vi prinsippet med tyngdeoverføring og bremsing. Kjempegøy! Godt å få leke litt.En ny kveld senker seg over setra. Natta kommer med måneskinn og gode drømmer om hvite fjellvidder og skiturer. Og i morgen er det (dessverre) tid for hjemreise :-( Men jeg drømmer videre om fjellet, setra og måneskinnskvelder..... og vet at jeg iallefall kommer tilbake til våren... om ikke før :-)Jeg sender en varm takk og mange gode klemmer til foreldrene mine som har gitt meg anledning til å være på setra fra jeg var liten. Og for at de har "lært" meg å bli glad i å ferdes i naturen til alle årstider og i all slags vær :-)