Valentins dag

Ønsker alle en koselig Valentins dag, og håper dere har noen dere kan nyte den sammen med. Del en god opplevelse med kjæresten, familien, venner eller andre du måtte treffe på din vei i dag...
Klem fra

Våren i anmarsj...

Heisann, ser visst ut som våren er i anmarsj her på Nøtterøy. Kanskje litt tidlig? Nå, ja, iallefall veldig koselig med snøklokker i bedet her ute.
Lenge siden jeg har blogget nå... Har hatt det litt tøft i det siste. men jeg måtte bare legge ut snøklokkene som ga meg glede i dag :-)
Jeg vil dele med dere der "ute i bloggverden" en legende om snøen og snøklokkene. Kos deg:-)

Hvordan sneen fikk sin farge

Den gang Gud Fader skapte verden og delte ut farge, var det sommer, og ingen tenkte på snøen. Englene hjalp til. Og så ble gresset grønt, rosene røde og himmelen blå. Smørblomstene ble gule, ekornet brunt. Og alle var glade.
Men som året snudde og snøen kom dalende - ja, da var han fargeløs og nesten ikke til å få øye på. Da gikk snøen til Gud Fader og spurte om det var meningen han skulle gå usett gjennom verden.
Nei, det hadde Vårherre ikke tenkt. Men nå hadde han gitt bort alle fargene, så det var ingen annen råd, snøen fikk gå ut i verden, og høre om noen hadde godhjerte til å dele med ham. Snøen vandret og vinden bar ham.
Først kom han til rosen. For han mente det måtte være gjevest å bli rød. “ Røde rose, vil du dele farge med en som ikke har og som ingen kan se”, spurte snøen. “Kalde snø, kom ikke nær meg”, sa rosen og stakk tornene ut. “Aldri får du farge av meg, du som biter meg i blad og knopp!”. Snøen måtte gå fattig som han kom.
Men så fikk han øye på noen smørblomster som sto og glodde i en eng. “Vil dere dele litt farge med
en som ingenting har og ingen kan se?”spurte snøen. “Vi er ikke gulere enn vi trenger det selv”, svarte smørblomstene. “Du som har så kalde klør kan være glad til om ingen ser deg”. Så måtte snøen gå videre.
Om litt fikk han se noen blåklokker i en bakke. “Vil dere dele litt farge med en som ingenting har og ingen kan se?” spurte snøen. Men da blåklokken hørte hvem det var, ble de redde og bøyde seg ned i gresset. Og da skjønte snøen at noen farge var det nok ikke å få der heller.
Slik vandret han fra blomst til blomst. Overalt fikk han samme svar: Han som var så full av frost, måtte bare se å komme seg unna. Han spurte stein og gress, trær og skyer, mennesker og dyr. Men ingen ville dele med ham. Til slutt hadde han spurt alle ting i hele verden.
Bare en liten blomst var igjen, og den var hvit. “Du er den siste i hele verden jeg kan spørre”, sa snøen, “men det er vel ikke å vente du vil dele farge med en som er så kald som jeg, du heller?” Men den vesle, hvite blomsten svarte ikke som alle de andre.
“Tar du til takke med å bli hvit, kan det vel alltid bli en råd,”, sa den. “Ille måtte det stå til i Guds skapning om ingen hadde godhjerte til å dele med andre”. Dermed skavet den av noe hvit farge og gav det til snøen.
Og slik gikk det til at snøen fikk den reneste og lyseste fargen i hele skapningen.
Snøen sa til blomsten. “Til takk for gaven skal du få vokse først opp av alle blomster om våren. Om du så vokser rett opp igjennom meg, skal jeg ikke gjøre deg ondt”.
Også menneskene er blitt glad i den blomsten. De kaller den snøklokke. Men den som ser nøye etter, finner ofte en grønn flekk i tuppen av de hvite klokkene. Det er fordi den har gitt bort litt av fargen sin.

Dag Lindholm
Fra “Småsagn og store ting”

Kos deg og nyt den nye dagen:-)