Jeg har vært på vandring med disse glade, kjempeflotte jentene i tre dager i forrige uke. Sammen var vi på "Tankegang" (vandring) fra Verdens Ende på Tjøme, innover Nøtterøy til Tønsberg. Underveis vandret og rastet vi, hadde mange sanselige, velsmakende og fantastiske opplevelser i naturen (og innendørs). Vi overnattet underveis (innendørs selvfølgelig....). Hva er en "Tankegang" er? Det er som en pilegrimsvandring men med mindre religiøst tilsnitt. Underveis får man ro til å tenke, undre seg over opplevelser og leve i nuet, vekk fra hverdagens stress og bekymringer. Vi burde alle ta oss tid til å skape sånne små pusterom i tilværelsen hvor vi kan kjenne at vi er til her og nå, underveis mot noe vi ennå ikke vet hva er og helt uten mas og bekymringer. Her kan du lese mer om Tankegangen jeg har vært med på.
Å vandre utenfor allfarvei, bare gjennom terrenget eller følge stier og gamle kjerreveier er en helt spesiell opplevelse. Vandrerveien bød på rullesteinstrender, svaberg, kystsletter, knauser, dype skoger, myrlendt terreng, flotte kulturlandskap og også litt mer urbane områder med skogstriper mellom hus eller blokker, og gjennom Tønsbergs nye bebygde bydel Kaldnes... Jeg tok meg i å forundre meg over hvordan vi kunne vandre slik i flott natur og stille terreng gjennom områder som jeg har sett på som ganske tett befolket. Det er ikke alltid man behøver reise langt for å oppleve noe nytt! Nei, det er bare å sette beina utafor dørstokken, det. Tjøme er for eksempel mer enn glatte svaberg og flotte strender. Du kan finne uberørte, nesten urskogaktige skogområder, og slike bratte mosekledde juv som her.
Å vandre og være underveis er ikke alltid lett, og noen fysiske (og psykiske) utfordinger møtte vi underveis. Landskapet skifter karakter etterhvert som vi beveger oss i det. Det går oppover og nedover, det går langstrakt bortover og svakt bølgende over terrenget. Landskapet speiler mitt indre landskap og liv, med mitt eget terreng og mine egne skiftninger.
Heldiggvis kom alle seg helskinnet og fornøyd klatrende ned skrenten. Vi greide den! Å, hvor godt det er å kjenne at man mestrer noe!
Her inne blant høye trær, innbød to stubber til en liten hvil med solstrimer skinnende ned over skogbunnen... Det er en fin plass til å sitte ned og bedrive litt "Stubbestussing", og la tanke vandre dit de vil...
Mine trette føtter kunne ta en pause i denne stolen med egen sjøutsikt under en høy og klar blå himmel. Mens sinnsroen senker seg over kroppen og tankene flykter avsted på drømmenes lyseblå vinger.
Når jeg er på (na-)tur blir det sjelden bilder av mennesker og det som skjer rundt meg. Nei, jeg blir krabbende rundt etter de små detaljene som jeg synes er fascinerende og som pirrer nysgjerrigheten en smule. I en tilfrosset vanndam var dette bladet støpt inn i en iskappe som gjenspeilte himmelens blå toner. Naturens egen magi....
Og med litt fotoredigering i ettertid blir bladet til en skinnende gullskatt i en gjørmete dam...
Det var ikke her vi overnattet, selv om huset så innbydende og trivelig ut. Men vi vandret videre...
Visste du at trær kan være kjærester? Jovisst, kan de det, bare se på trærne her! Lurer på hvor lenge disse har vært sammen jeg....? En hel historie kan det bli om dem...
Ja, ja vi skal alle bli gamle en dag... Kanskje vil kjærestetrærne ende opp slik en dag etter et godt og langt liv sammen? Mosegrodde og vakkert herdet av tidens tann.
Steiner kommer fra en helt annen tid enn vår egen. Jeg synes det er noe bestandig og trygt ved steiner. Det virker som de kan tåle og takle hva det skal være. De liksom bare er der, tilstede. Steinene har blitt slipt og slått hit og dit av havet. Gjennom livet har de blitt avrundet, fått furer og skraper. Ikke så ulikt oss mennesker kanskje?
Noen steiner gror det mose på. Grønn, levende mose. I grunnen litt rart det der: på en gold stein kan det vokse noe så grønt! Men er nå stein så goldt og dødt som vi gjerne tror? Ikke vet, jeg... men noe må vel mosen leve av - annet enn luft og vann? Gule strå mot steinen danner fine geometriske former. Kan du se de mange trekantene i bildet?
En gammel kvernstein i grøftekanten. Den kan fortelle mange historier fra gamle tider, om arbeid og slit, og ikke minst om tid. Det var liksom et annet tidsbegrep den gang. Ting tok den tiden det tok, enten det var slik eller sånn, og det kunne man ikke gjøre noe ved. Tenk om vi kunne være slik i dag, istedet for å stresse omkring, løpe i sirkel og stresse til det går helt rundt oppi hodet på oss! Ting tar ikke noe mindre tid av den grunn...
Jeg skulle ønske denne kunne fortelle alt den har vært med på, før den strandet i rullesteinene her. Har den drevet rundt på de syv hav en stund? Har den sett og opplevd sjørøvere, store stormer og kanskje krig? Hva er den egentlig? Hvor kommer den fra? Mye kan jeg undre meg over, og det er ikke alltid jeg trenger et konkret svar....
Jord, ild, luft og vann - alle de fire elementene opplevde jeg på vandringen. Jeg følte meg hensatt til en annen tid - en langsommere tid hvor jeg levde i pakt med elementene. Alle sanser ble brukt - følelsesans, syn, hørsel, lukt og smak. det var akkurat som de ble ekstra skjerpet underveis og etter vandringen. Å vandre slik har gitt mersmak, og tent en ild om å gjøre en vandring igjen. Da vandringen av over, var jeg litt skuffet: Hvor går ferden i morgen? Skal jeg virkelig ikke vandre videre i morgen? Jeg kunne bare gått og gått og gått...
Jeg kommer til å vandre videre i livet, og ta en lengre vandring med jevne mellomrom. Jeg trenger de pusterommene slike vandringer gir, der kroppen og hodet følger sin egen rytme i takt med skrittene jeg går og omgivelsene som omgir meg. Være underveis uten helt å vite mot hva...og bare være til i nuet.
Jeg ønsker deg mange gode vandringer framover :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar