En god dag i dag?

Dagen i dag har vært en god dag. Jeg er sliten i hode og kropp etter jobb. Jeg er fornøyd over at Mannen føler at hans blålilla,forslåtte kropp er bedre i dag. Det ble noen ribbensbrudd og skikkelige blåmerker for ham etter det ufrivillige fallet fra stigen her om dagen. Godt det ikke gikk enda verre!

Jeg liker en sangtekst av Joan Manuel Serrat som sier mye godt om livets dager, og som kan virke oppmuntrende når ting butter litt.Jeg vil dele snagteksten med dere der ute, med et ønske om en god kveld og en god morgendag for deg :-)

Today may be a really great day.
Tell yourself that it's true.
To let it pass or to make the most of it,
partly that's up to you.

Let yourself experience this new day on
waking up from sleep.
welcome it as if it were a major
holiday you keep.

Don't give it a chance of fleeing,
enjoy life with your whole being,
it's never enough.
Today may be a really great day,
you can be tough.

Today may be a really great day,
one where everything is like new,
if you use it as the very last day,
that's left in store for you.

Take your instincts out for a walk and
let them air out in the sun;
Let life's pleasures run all over you and
don't just take them one by one.

And if routine's got you busted,
just say you're disgusted
with mediocrity.
Today may be a really great day,
take the opportunity.

Today may be a really great day
a one-of-a-kind sort of day,
there may not be another like it,
so don't let it slip away.

Everything that you see around you
is put there just for you.
Don't waste time just looking out your window,
but sit down and take your due.

So fight for what you desire
and don't loose your fire
if something doesn't go well.
Today may be a really great day
and tomorrow as well.

Håper du kan ta med deg disse ordene inn i nattens drømmer og inn i morgendagen.
Nattaklem fra

På vanding gjennom livet...

Jeg har vært på vandring med disse glade, kjempeflotte jentene i tre dager i forrige uke. Sammen var vi på "Tankegang" (vandring) fra Verdens Ende på Tjøme, innover Nøtterøy til Tønsberg. Underveis vandret og rastet vi, hadde mange sanselige, velsmakende og fantastiske opplevelser i naturen (og innendørs). Vi overnattet underveis (innendørs selvfølgelig....). Hva er en "Tankegang" er? Det er som en pilegrimsvandring men med mindre religiøst tilsnitt. Underveis får man ro til å tenke, undre seg over opplevelser og leve i nuet, vekk fra hverdagens stress og bekymringer. Vi burde alle ta oss tid til å skape sånne små pusterom i tilværelsen hvor vi kan kjenne at vi er til her og nå, underveis mot noe vi ennå ikke vet hva er og helt uten mas og bekymringer. Her kan du lese mer om Tankegangen jeg har vært med på.
Å vandre utenfor allfarvei, bare gjennom terrenget eller følge stier og gamle kjerreveier er en helt spesiell opplevelse. Vandrerveien bød på rullesteinstrender, svaberg, kystsletter, knauser, dype skoger, myrlendt terreng, flotte kulturlandskap og også litt mer urbane områder med skogstriper mellom hus eller blokker, og gjennom Tønsbergs nye bebygde bydel Kaldnes... Jeg tok meg i å forundre meg over hvordan vi kunne vandre slik i flott natur og stille terreng gjennom områder som jeg har sett på som ganske tett befolket. Det er ikke alltid man behøver reise langt for å oppleve noe nytt! Nei, det er bare å sette beina utafor dørstokken, det. Tjøme er for eksempel mer enn glatte svaberg og flotte strender. Du kan finne uberørte, nesten urskogaktige skogområder, og slike bratte mosekledde juv som her.
Å vandre og være underveis er ikke alltid lett, og noen fysiske (og psykiske) utfordinger møtte vi underveis. Landskapet skifter karakter etterhvert som vi beveger oss i det. Det går oppover og nedover, det går langstrakt bortover og svakt bølgende over terrenget. Landskapet speiler mitt indre landskap og liv, med mitt eget terreng og mine egne skiftninger.

Heldiggvis kom alle seg helskinnet og fornøyd klatrende ned skrenten. Vi greide den! Å, hvor godt det er å kjenne at man mestrer noe!
Her inne blant høye trær, innbød to stubber til en liten hvil med solstrimer skinnende ned over skogbunnen... Det er en fin plass til å sitte ned og bedrive litt "Stubbestussing", og la tanke vandre dit de vil...Mine trette føtter kunne ta en pause i denne stolen med egen sjøutsikt under en høy og klar blå himmel. Mens sinnsroen senker seg over kroppen og tankene flykter avsted på drømmenes lyseblå vinger.Når jeg er på (na-)tur blir det sjelden bilder av mennesker og det som skjer rundt meg. Nei, jeg blir krabbende rundt etter de små detaljene som jeg synes er fascinerende og som pirrer nysgjerrigheten en smule. I en tilfrosset vanndam var dette bladet støpt inn i en iskappe som gjenspeilte himmelens blå toner. Naturens egen magi....
Og med litt fotoredigering i ettertid blir bladet til en skinnende gullskatt i en gjørmete dam...
Det var ikke her vi overnattet, selv om huset så innbydende og trivelig ut. Men vi vandret videre...
Visste du at trær kan være kjærester? Jovisst, kan de det, bare se på trærne her! Lurer på hvor lenge disse har vært sammen jeg....? En hel historie kan det bli om dem...Ja, ja vi skal alle bli gamle en dag... Kanskje vil kjærestetrærne ende opp slik en dag etter et godt og langt liv sammen? Mosegrodde og vakkert herdet av tidens tann.
Steiner kommer fra en helt annen tid enn vår egen. Jeg synes det er noe bestandig og trygt ved steiner. Det virker som de kan tåle og takle hva det skal være. De liksom bare er der, tilstede. Steinene har blitt slipt og slått hit og dit av havet. Gjennom livet har de blitt avrundet, fått furer og skraper. Ikke så ulikt oss mennesker kanskje?
Noen steiner gror det mose på. Grønn, levende mose. I grunnen litt rart det der: på en gold stein kan det vokse noe så grønt! Men er nå stein så goldt og dødt som vi gjerne tror? Ikke vet, jeg... men noe må vel mosen leve av - annet enn luft og vann? Gule strå mot steinen danner fine geometriske former. Kan du se de mange trekantene i bildet?
En gammel kvernstein i grøftekanten. Den kan fortelle mange historier fra gamle tider, om arbeid og slit, og ikke minst om tid. Det var liksom et annet tidsbegrep den gang. Ting tok den tiden det tok, enten det var slik eller sånn, og det kunne man ikke gjøre noe ved. Tenk om vi kunne være slik i dag, istedet for å stresse omkring, løpe i sirkel og stresse til det går helt rundt oppi hodet på oss! Ting tar ikke noe mindre tid av den grunn...
Jeg skulle ønske denne kunne fortelle alt den har vært med på, før den strandet i rullesteinene her. Har den drevet rundt på de syv hav en stund? Har den sett og opplevd sjørøvere, store stormer og kanskje krig? Hva er den egentlig? Hvor kommer den fra? Mye kan jeg undre meg over, og det er ikke alltid jeg trenger et konkret svar....
Jord, ild, luft og vann - alle de fire elementene opplevde jeg på vandringen. Jeg følte meg hensatt til en annen tid - en langsommere tid hvor jeg levde i pakt med elementene. Alle sanser ble brukt - følelsesans, syn, hørsel, lukt og smak. det var akkurat som de ble ekstra skjerpet underveis og etter vandringen. Å vandre slik har gitt mersmak, og tent en ild om å gjøre en vandring igjen. Da vandringen av over, var jeg litt skuffet: Hvor går ferden i morgen? Skal jeg virkelig ikke vandre videre i morgen? Jeg kunne bare gått og gått og gått...
Jeg kommer til å vandre videre i livet, og ta en lengre vandring med jevne mellomrom. Jeg trenger de pusterommene slike vandringer gir, der kroppen og hodet følger sin egen rytme i takt med skrittene jeg går og omgivelsene som omgir meg. Være underveis uten helt å vite mot hva...
og bare være til i nuet.
Jeg ønsker deg mange gode vandringer framover :-)

Søndagskaos!

I går hadde jeg tenkt meg ut med min nye kameradings for å ta noen bilder, men sånn gikk det ikke. Mannen holdt på i hagen. Han beskjærte noen trær, og så tenkte jeg at jeg skulle hjelpe ham litt før jeg dro på fotosafari. For å gjøre historien kort: Mannen falt ned fra stigen og slo seg blålilla! Så her tar vi livet med ro i dag....

Lørdagskos

Lørdagsmorgen er kosetid her i heimen. Det er laaang frokost med lesing av aviser og annet lesbart som har samlet seg opp i løpet av uka. En stor, varm kopp te er også fast inventar på lørdag. Mannen har inntatt godstolen med frokost og godt lesestoff. Lesestoffet sorteres etter hva han har lest, det som skal kastes umiddelbart og det som skal kastes etterhvert. Her er orden i sakene, må vite :-) Mens Mannen nyter sin fredelige morgenstund med kafekoppen og avisa, blir jeg gjerne litt utålmodig (og det er jo ikke uvanlig til meg å være), og måtte prøve ut den nye "dingsen" Merete hadde kjøpt til meg.
Det er et lite, hendig kamerastativ med bevegelige bein og ledd. En pratisk dings som fint får plass i lomma eller i sekken på kameraturene mine. Jeg ble kjempeglad når jeg fikk denne av Merete, for jeg har siklet på en sånn en stund :-) (Takk, søs!) Og selfølgelig måtte den nye dingsen testes ut med en gang!
Stativet kan være god støtte for skjelvende hender...
...eller stå fritt på underlaget. Kjekt å ha! ( ? Eller bare en av disse "unyttige" dingsene vi omgir oss med og bare "må" ha?)
Hei. Dette er meg. Første selvportrett tatt med kamera og det nye stativet, og første selvportrett av meg i bloggen. Litt usikker ser jeg ut, og jeg lurte på hvordan det ville gå...
Nei, nå har jeg ikke tid til å sitte her mer, for jeg må ut og prøve min nye dings... God lørdag til deg fra meg :-)

Vårlig vinter eller vinterlig vår?

Jeg har ikke vært aktiv på bloggfronten på en stund nå. Det går litt opp og ned med bloggingen, akkurat som livet mitt til tider gjør det samme.
Når tilværelsen blir for tøff prøver jeg å fylle tiden med så mange gode opplevelser jeg kan både sanselig, kroppslig og sjelelig. Og greier jeg det ikke selv, er jeg så heldig å ha flere gode støttespillere som kan dra meg opp og ut. Noe av det beste jeg vet i livet er å tilbringe tid på setra foreldrene mine bygsler sør i Ringebufjellet. Her kan jeg finne roen uten for mange forstyrrende, bråkete og stressende elementer. Her kan jeg bare være til, og virkelig kjenne at jeg lever og ånder fremdeles... Der oppe på fjellet til alle årstider og værskiftninger blir jeg overveldet av tilværelsens storslagenhet og hvor dyrebart det livet vi har egentlig er.
Det er nesten så jeg føler meg bergtatt og mister pusten når dette skuet møter meg når vi kommer til seters. Sola dykker ned bak fjellene og himmelen tar akvarellfargene på. Også all den fantastiske snøen :-) Jeg elsker snø!!Og så kommer månen opp over horisonten...

...og farger hele verden blå.
Slike blå månelyse kvelder og netter kan jeg bare finne her oppe på setra. For en mørkredd sjel som meg er det godt å oppleve at natta aldri blir mørk og svart. Det er ganske rart og utrolig å oppleve at jeg kaster skygge over snødekket selv midt på natta!
En overskyet kveld viste fjøsnissen seg på tunet. Eller...? Neida, denne lyktemannen er pappa på vei over tunet siste tur før leggetid. Godt lys har han tatt med seg for å finne fram.
Sola står opp og farger fjelltoppene i gullskimmer. Det lover godt for dagen som kommer...
...og når sola står opp i øst er skiene allerede klare og venter på dagens tur.
Så er det bare å legge i vei på nysmurte ski mot nærmeste topp. På Høgåsen viser skiltene hvor løypene går videre. Hvilken løype skal jeg velge? Hvor langt skal jeg gå i dag, mon tro? Allerførst vil jeg nyte utsikten fra Høgåsen og minnes mange fine turer innover viddene. Og også den gangen vi ble overrasket av snøstorm her oppe på åsen, og så vidt fant veien hjem igjen (iallefall virket det slik den gang da jeg var liten...)
Fjellet der borte i det fjerne heter Kvien og er ca 1300 moh. Å gå til Kvien er den lengste toppturen vi kan ta når været er på sitt beste. Det er nesten noe magisk over denne toppen. Kanskje fordi det er så sjelden vi har anledning til å gå dit på ski? Eller fordi det var en milepæl når vi hadde gått på ski til Kvien for første gang? Vi hadde eldre fettere og det var liksom en konkurranse om hvor gamle/unge vi var når vi hadde besteget Kvien vinterstid for første gang. Eller fordi jeg husker den fantastiske følelsen når vi slitne entret toppen og kunne skrive oss inn i boka som lå i varden der oppe? Og la alle vite at vi hadde greid det! Og sist men ikke minst, tenk den gode følelse vi hadde når vi så setra igjen en gang utpå ettermiddagen og visste at nå var vi endelig snart hjemme igjen! Og gjett om vi var møre og slitne om kvelden! Ikke mye ungemas for foreldrene våre da, nei.
Utsikten mot Rondane fra Høgåsen hvor jeg står, er bare helt fantastisk! Som tatt rett ut av et eventyr med blåne bak blåne. Jeg kan stå her og drømme om turer i Rondane, og om en gang å kanskje ta fatt på turen fra Rondane til Lillehammer langs Trollløypa som går rett innenfor Høgåsen. Tja, hvem vet....
Hvis du vil vite mer om løypenett og info om Tann seter kan du følge linken her.
Om kvelden står selv skiene slitne igjen i måneskinnet...
Månen ønsker natta velkommen ved porten.
Kanskje jeg vil drømme om villreinsflokken vi har sett innpå vidda? Et gevir fra en villrein henger på veggen til annekset.
En ny dag gryr utenfor mitt vindu i annekset...
...og jeg ser ned på hovedveien og bilene som står parkert der. Nå er det brøytet vei helt opp til porten vår, og det er bare å bære bagasjen de få metrene inn i "hytta". det var andre tider da jeg var liten, og helt opp til for et par år siden. Da parkerte vi der nede hvor bilene står i dag, og så måtte vi gå på ski og bære bagasjen over jordet du ser i forgrunnen. En strabasiøs affære med mange turer opp med tung bagasje og matvarer, kanskje på bakglatte ski og med lommelykt i vintermørket. Tenk hvilken luksus det er å kjøre bagasjen nesten helt til døra, da!
Denne morgenen kan jeg se ut på så mye snø rett utenfor svalgangen på annekset. Herlig! Men brrr, hvor kaldt det er i på rommet mitt om morgenen...
Da hjelper det godt når jeg får fyr i ovnen og varmen etterhvert brer seg i rommet. Oppå ovnen står en kjele med vann og varmer vann til morgenvasken. Men først en tur til under dyna med en god bok mens jeg venter på at rommet skal bli behagelig varmt.
Etter morgenstellet er det frokost inne i selet med god mat og flott utsikt. Rundt bordet legges planer for en ny dag med nye skiturer og forhåpentligvis en tur i solveggen med en god bok også. En klar blå himmel og noen lette, fargerike skyer lover godt for dagen som kommer. Og skitur ble det også denne dagen, mens det neste dag ble aketur med gammel trekjelke nedover bakkene fra setra. Det gikk unna i svingene, hit og dit fordi vi ikke helt hadde styring på hvor ferden gikk. Men øvelse gjør mester og etterhvert skjønte vi prinsippet med tyngdeoverføring og bremsing. Kjempegøy! Godt å få leke litt.En ny kveld senker seg over setra. Natta kommer med måneskinn og gode drømmer om hvite fjellvidder og skiturer. Og i morgen er det (dessverre) tid for hjemreise :-( Men jeg drømmer videre om fjellet, setra og måneskinnskvelder..... og vet at jeg iallefall kommer tilbake til våren... om ikke før :-)Jeg sender en varm takk og mange gode klemmer til foreldrene mine som har gitt meg anledning til å være på setra fra jeg var liten. Og for at de har "lært" meg å bli glad i å ferdes i naturen til alle årstider og i all slags vær :-)