Søndag våknet vi til vind og snøvær. Store, hvite snøfiller virvlet ned utenfor vinduet, og danset i vinden. Når været viser seg fra en slik side, er det lett å trekke beina opp i sofaen med en god bok og noe godt i koppen, og tenke at “usj, for et guffent vær. Fint vær ute til å kose seg inne i”. Hvor mange ganger har jeg vel ikke gått i den fella? Det er lettere å komme seg ut når man er flere, og her i huset er det tre glade turgjengere. En av oss er spesielt glad i å komme ut på tur… Kanskje tenker han: “ Snøvær…? Hvor skal turen gå i dag? Når går vi!”
Vi la freidig i vei mot Fjærholmen utpå formiddagen med clementiner og sjokolade i sekken (varm kakao på termos…Det glemte vi!). Godt å komme seg ut og kjenne vind og vær mot ansiktet.
Det er idyllisk langs kyststien…
Noen sjøbuer fra gammelt av står ennå og vitner om svunne tiders aktive miljø rundt fiskere og arbeidet deres.
Hav og himmel kinn mot kinn i flotte blåtoner i kontrast til den hvite snøen.
Tid for å raste? Vi rastet ikke her i dag for det blåste kraftig…
Framme ved målet;ytterst på Fjærholmen...
Kystlandskapet kan minne om fjellvidda om vinteren. Jeg synes begge landskapene har visse likhetstrekk ; det bølgende landskapet, åpenheten, utsynet og utsatthet for vær og vind.
Vi tre glade turgjengere fant oss en lun plass på en veranda ved en av husene ute på Fjærholmen. Godt smakte det med både clementin og sjokolade, tiltross for at varm kakao ble savnet. men neste gang, da skal kakaoen med!
Det beste med å ha vært ute på tur i litt ruskete vær er den deilige følelsen når man kommer inn igjen. Glede over å ha beveget seg, naturopplevelser og inntrykk, og varme, røde kinn. Med god samvittighet kan jeg krype opp i sofakroken og finne boka mi, og leve lenge på de gode følelsene turen har gitt meg. Gjett om en kopp varm kakao og en kjærlig armkrok å krype inn i “smakte” godt etter turen