Ting er ikke alltid som du tror…

Jeg er fascinert av vannspeilinger:  Av trær, planter og omgivelser som speiler seg i vann, og skaper en “ny” og annen virkelighet. Noe magisk, noe uventet kanskje, noe jeg kanskje ikke ser før bildene lastes ned på Pc’n. Jeg har fundert litt på hva som gjør at jeg er så opptatt av dette fenomenet. Magiske stemninger har jeg alltid likt, og at ting kan være mer enn hva de gir seg ut for å være ved første øyekast.

Hvis jeg ser det i et litt bredere perspektiv, kan jeg si at bildene reflekterer noe av min “dobbelthet” : Jeg er ikke alltid den jeg ser ut til å være ved første øyekast. På utsiden er fasaden  ryddig og velfungerende med et smil, men det er nødvendigvis ikke slik jeg har det på innsiden. Jeg har en egen evne til å holde “maska”, selv om ting er vanskelige. Jeg skal liksom ikke  bry andre med mine vansker og utfordringer, for de har sikkert nok med sine egne, tenker jeg. Har jeg en bra periode sprudler jeg, er sosialt aktiv og kreativ. Har jeg en dårlig periode depper jeg og gjemmer meg bort for andre. Men begge deler, er deler av meg…. og det som gjør meg til nettopp meg… en litt dobbelt person. Begge gir de på en måte livet sin egen virkelighet og mening, og begge kan være tøffe å leve i.

Naturen gir meg glede! Kommer jeg meg ut i naturen i en dårlig periode, kan det noen ganger være nok til å snu den til en god periode. Kamera er alltid med på tur, men det er ikke bestandig jeg finner ting å feste til minnekortet.

En tur i nærmiljøet kan by på overraskelser av det positive slaget. Som da jeg oppdaget nye stier i skogen og fant en liten dam på en åskam. Kamera måtte bare fram for å fange stemninger og speilinger. Slik ser virkeligheten ut:

Snur jeg bildet helt rundt, skapes en ny virkelighet:

Og hva er “virkelig” her:

En malerisk virkelighet med noen sprekker i fernissen:

Litt riper i lakken, noen bulker her og der, litt slark i sammenføyningene og en og annen mangel får vi alle gjennom livet. Og slik tror jeg det bør være. Ikke inst for at vi skal bli de flotte menneskene som vi tross alt er :-)

Borte i tåka…

En dag jeg var på farten, var det skikkelig tåkete om morgenen. Jeg skulle til byen og kamera var med i sekken. Den gamle ubåtstasjonen var godt kamuflert i tåka.

Båtsesongen er i gang, og bortover på brygga lå det flere båter. Her har de  ansatt en årvåken bryggvakt som er rask til å varsle om noen nærmer seg.

Det finnes mange rare navn på båter, og  navnet på denne båten synes jeg var noe for seg selv:

Ikke helt i min gate, når du kaller båten for “Salongen II”.

Brygga speilet seg i vannet og jeg fikk en fornemmelse av en storby. En by med store broer, mye trafikk og industri. Rart hva synsinntrykk kan skape av tanker…

 

Når jeg var i byen måtte jeg svinge bortom byggeplassen på å kan man virkelig begynne å se at skipet tar form:

Naglene til båten smis på gamlemåten, og den egendesignede snekkerbenken til kistemaker Oddleiv gir et historisk perpektiv på byggeprosessen.

 

En stokk skal kløyves og bli til bordganger. her er kiler slått i med slegge, for å få stokken til å dele seg:

Det brukes røslige trekiler i enden av stokken, og det er skikkelige krefter i sving når stokken knaker og braker når den begynner å dele seg:

Kanskje gir stokken like flott trevirke som dette:

Etter at stokken er delt må stykkene renhugges:

Her er en bordgang nesten klar med det som skal bli feste for spant. Imponerende at alt kun er hugget ut med øks!

Her ser du et eksempel på hvordan bordgangene festes til spantet med hvalbardesurringer:

Festehullene i bordgangen er boret ut for hånd med et skjebor laget av smeden. Hvalbardesurring, ull mellom bordgangene og nagler:

Her ligger egenproduserte tvinger klare til arbeidet med å holde bordgangene i rett posisjon:

Litt informasjon har kommet opp på byggeplassen:

Jeg gleder meg til skipet blir ferdig! Vel… både og… for det betyr at da er min tid som vikingskipsbygger over. Men jeg er med i gruppa som skal vedlikeholde seilet, så arbeidsledig vil jeg nok ikke bli. Noen turer ut med skipet blir det, for skipet skal bli et bruksskip….gleder meg…

Jeg “danser” videre inn i våren som klovnen på brygga.

Dagen i dag bragte med seg en smak av sommer! Varme, sol, hav og en lett bris mot ansiktet gleder et sommermenneske som meg. jeg våkner til liv etter vinterens dvale. Overskriften på innlegget i dag tror jeg kommer fra en sangtekst av Finn Kalvik. Den bare ramlet ned i hodet da jeg kjørte båten ut til sommerøya i dag: Det var som om hav og himmel gikk i ett:

 

 

 

Havblikk og utrolig flott. De eneste bølgene på havet var de som båten etterlot seg:

 

Håper sommeren i år vil bringe mange slike dager. Det fyller opp gledesbatteriene.

Bjørketrærne våknet til livet etter vinteren de også. Her utenfor hos meg ble de grønne på under en uke!

Påsken tok med seg lyse, flotte måneskinnskvelder. En fullmåne så rund, blid og varm steg opp over horisonten og tittet fornøyd inn gjennom vinduene mine. Tidlig på kvelden var den varmgul mot den mørkeblå himmelen:

Senere på natta var den lysende hvit og kastet et magisk skjær over omgivelsene:

Jeg ser framover mot mange lyse dager og lange  kvelder, og netter med måneskinn. Og har du lyst på en måneskinnstur er det bare å si fra

VÅR!!

I dag har jeg vært på tur i vårsommerværet. I mitt nærmiljø er det mange fine turmuligheter og jeg liker vekslingen mellom veier, å gå langs sjøen og inne i skogen. Jeg er heldig som kan kombinere alt dette på en og samme tur:-)

Det er herlig å kjenne sola varme og en lett vårbris mot kinnet der jeg vandrer langs sjøen. Kjenne salt lukta fra havet. Høre måkene skvaldre og ærfuglene kurre i vårens jakt på en make. Oppi skogkanten blir trafikkstøy og hverdagslyder langs veien avløst av skogens skjermete ro og et allsidig fuglesangkor. Som balsam for kropp og sjel.

I strandkanten har et måkepar tydeligvis funnet tonen:

Og de er ikke alene om det:

På brygga holder “bryggepatruljen” oversikt, og her går alarmen om noen våger å nærme seg:

Båtsesongen er i gang. En snekke tøffer forbi bryggepatruljens årvåkne blikk:

Nydelig og stille på sjøen:

Det er deilig å kunne gå i skogen uten ski på beina også;-) Snøen smelter og stiene dukker opp igjen:

Bortover mot skogkanten titter vårens første hvitveis fram:

Og noen gullstjerner har også slått ut i fullt flor:

Gullstjernene skinner som soler i grøftekanten, og gir løfte om en solrik vår. Jeg gleder meg over alt som vokser og gror, og gir meg fargerike gleder i hverdagen.